Circle of thoughts

Kommer mye tanker om våren for tiden og her er et resultat som følge av dette.

De første ukene her på Nordfjord har vi bare vært på skolen. Jeg har jobbet med kajakk, smidd og malt. Man neste uke skal vi på skredkurs... Det er nå mange uker siden jeg skrev denne starten, og som dere ser er det et tomrom der. Jeg føler ikke noen trang til å skrive så mye om det som har skjedd, men jeg skal nevne tingene i korte trekk slik at dere vet hva jeg driver med. Som nevnt i den svært så korte innledningen gjennomgikk vi et skredkurs i uke 3. Det var interessant, men mangelen på snø og overfloden av vind senket kvaliteten på ute øvelsene noe. Uken etter var det telemarkskurs i Hemsedal. Dette var en utrolig fått tur. Vi var delt inn i grupper på seks som delte hver sin leilighet. De to første dagene kjørte jeg på pappas fjellski fra 1993 med NNN binding og lærsko, men etter to dagers hardkjøring sprakk den ene sålen på skoen opp, og noe måtte gjøres. Dag tre og fire leide jeg utstyr i bakken og det resulterte i en masse løssnøkjøring. 1 uke 5. var det seljakt ute ved kysten sør for Førde. Det ble nedlagt to stenkobber, som senere ble servert til middag for hele skolen til stor begeistring.

08.12.2005 Vi skulle på harejakt denne dagen. Vi reiste klokken syv fra skolen og det var fortsatt mørkt når vi kom frem. Vi hadde fått med oss en eldre kar med to harehunder. Vi lot den ene sitte i bilen mens vi slapp den andre, så tuslet vi oppover i skogen langs en grusvei.

Det var stjerneklart, litt kalt og en svak bris rusket varsomt i trærne. Det knaket i gammel gran og furu. Langs veien paserte vi en silo. Vi stoppet der for å vente på los fra hunden. Lærer Per gikk bort til siloen og sa, -Denne er for dårlig sikret. Det eneste som hindrert noe i å komme oppi var en tjue cm. høy sementmur. Det knakk i kvist bak oss og ut av skogen kom hunden småløpende.

Den lufset mot Per, endret retning, rett mot siloen, og hoppet. Det gikk noen sekunder før vi skjønte hva som hadde skjedd. Det hørtes et dunk og så noe som minnet om noen som rullet seg i en pressening. Nå er det slutt tenkte jeg.

Jeg var sikker på at siloen var tom, og at hunden hadde slått seg fordervet. Men de rare lydene ga seg ikke. Per stormet bort til siloen, hoppet på en stige og klatret ned. Det viste seg at to meter lenger nede var det et tynt lag med is over et en èn til to meter dyp masse av gjødsel. Hunden lå å svømte i dritt! Stanken slo mot oss og det stakk i nesen. Det var livsfarlig å være der nede. Isen hadde holdt på en mengde gass som nå slapp ut.

Etter noen kritiske sekunder kom både Per og hunden opp igjen. Og begge måtte ta seg en dusj, en lang dusj! Men det skal sies at denne hunden senere på dagen sporet opp hare slik at den ble fellt. Jeg kommer aldri til å glemme denne opplevelsen.

29.11.2005 Vi droppet "ord for dagen" og hoppet i bilen rett etter frokost. Det var tid for kokelagstur. Jeg skulle dra med mitt kokelag som består av Eirin, Pär, Leif Egil og meg. Vi skulle holde leir oppe på fjellet, i enden av Langdalen. Turen skulle kombineres med jakt, og utspille seg over tre dager. Det hadde snedd litt dagene i forveien, så det lå et snølag på femten cm. da vi startet turen. Det var snø i luften men værmeldingene hadde spådd strålende vær.

Vi hadde vel gått en hundre meter da det plutselig kom en Bordercollie løpende mot oss. Den løp rett til meg mens den logret med halen. Den virket veldig trivelig og hyggelig. Den slo følge med oss oppover. Mens vi gikk oppover følte jeg at kroppen ikke hadde det godt. Bena var tunge, hodet var tungt og jeg ble fort anpusten. Bordercollien var fortsatt med oss. Vi prøvde å jage den ned, eller det vil si de andre prøvde det, mens jeg bare syntes det var hyggelig med selskap.

Vi slo leir rundt halv tolv og spiste lunch. Det snedde nå betraktelig, og sikten var dårlig. Leif Egil prøvde på nytt å jage hunden, men det resulterte bare i at den la seg et stykke unna teltet og spionerte på oss. Den var utrolig koselig og morsom, å veldig kosesyk. Tross været bestemte vi oss for å ta en jakttur. Vi la i vei oppover og hunden fulgte etter. Jeg følte meg bare verre og verre.

Jeg slet meg gjennom snøen, som nå nådde meg til knerne og snublet stadig. Vi nådde en topp etter en times gåing og da sa det stopp. Jeg var svimmel, surrete i hodet og utrolig utmattet. Jeg klarte så vidt å få frem at jeg gjerne ville tilbake til teltet. På grunn av været og den tilstanden jeg var i ville ikke de andre at jeg skulle gå alene ned igjen, og Pär ble derfor med. Men han var ikke den eneste. I det jeg akte meg ned fra toppen kom en svart og hvit hårball løpende. Hunden ville også følge meg ned.

Når jeg og Pär kom ned til teltet var det nesten helt nedsnedd og vi måtte derfor grave det frem. Hunden var fortsatt sammen med oss. Den fikk en brødskive og klapp før vi gikk inn i teltet. De andre kom ikke lenge etterpå. Vi lagde da mat og spiste og koste oss. Etter mat måtte jeg en tur på do. Det var da blitt mørkt og snøen lavet fortsatt ned. Stormweathersenter og deres spådommer, kunne vel nesten gjort det bedre selv.

I det jeg troklet meg ut av teltåpningen fikk jeg øye på hunden. Stakkaren hadde fortsatt ikke gått hjem. Jeg og Pär fikk overtalt de andre, ikke så dyrevennlige, til å la hunden ligge i ytterteltet. Jeg la ham oppå fjellduken til Pär og under min, ga den en brødskive og koste litt med den før jeg gikk for å legge meg. Klokken var nå bare syv, men hva annet kunne vi gjøre når det var bekkmørkt ute og vi lå som sild i tønne i et trangt telt. Det ble mange våkne timer med verkende rygg og hode.

30.11.2005 I løpet av den natten falt psyken min så mye at jeg rett og slett bestemte meg for å gå ned den morgenen. Vi ringte Per lærer og sa at jeg gjerne ville bli hentet, han sa han skulle være der vi ble sluppet av klokken elleve. Det hadde snedd hele natten, så det lå et tredve til førti cm. lag med nysnø opp å det gamle. Det vil si at det på flaten var ca en halvmeter snø. Hunden var like klar som meg til å gå ned så han kom hoppende mot meg gjennom sneen når han så jeg hadde pakket sekken.

Rundt halv ti la vi derfor ivei ned igjen, jeg og hunden. Den først og jeg etter. Hver gang jeg var ute av syne ventet den til den så meg eller kom meg i møte. Den ville ikke la meg gå alene, akkurat som om den passet på meg. Den hjalp meg også med å finne en trygg vei ned de skumle partiene, over bekker og ned skråninger.

Denne dagen var nye finere. Solen farget skyene gyllengule, rosa og røde, og det var akkurat så kaldt at det var behagelig å gå. Da vi kom til innkjørselen til der hunden bodde stoppet den, snudde seg og så på meg. -Du må hjem nå, sa jeg. Jeg måtte gjenta det tre ganger, og da bråsnudde den og løp inn veien.

Det var en helt spesiell opplevelse. Jeg satt igjen med følelsen at den hunden bare hadde vært med for å kunne følge meg ned den morgenen. Denne turen ned var den fineste delen av utflukten for min del, og en helt spesiell opplevelse som jeg er sikker på at jeg aldri vil glemme…

08.11.2005 Vi er nok en gang inne i en A-uke og vi har derfor bare to linjedager. I dag skulle vi støpe kroker og binde fluer. Jeg synes det var artigst med fluebinding, og spesielt fordi jeg bandt fantasifluer. Noen av fluene er avbildet på bildene under.



Dette er en Kolkin fish hunter





Gold diver. Den siste modellen i unge Kolkins flue collection





Dag griper





Green striker er en liten fargeklatt i en ellers så grå hverdag

Jeg har skrevet et dikt til en veldig kjær person, som trenger ekstra støtte i tiden som kommer. Jeg håper dette er til hjelp.


Jeg bare håper du skjønner at dette er et sverd og ingen spade...

01.11.2005 I dag var dagen for den turen jeg hadde sett mest frem til! Det var dags for alenenatt. Alenenatt er en tur du legger ut på helt alene, med en overnatting, med kun presenning som ly for vær og vind. Å vær og vind ble det!

Klokken ti ble vi kjørt fra skolen. Jeg hadde bestemt meg for å ikke gå så langt, jeg skulle jo tross alt sette opp gapahuk og lage bål helt alene. Turen var på tre kilometer, og strakte seg langs en fjellkam ca. 400 meter over havet. Jeg gikk i rolig tempo hele veien og så på den flotte høstnaturen. Gule og røde blader som dalte sakte mot et vått myrlandskap. Været var overskyet men tempraturen var mild til å være så nært innpå vinteren. Jeg fant en perfekt leirplass vel en og en halv kilometer fra start punktet. Den bestod av en heller med stengulv og mulighet for fyring fra innsiden, og ikke minst, den var tørr! Jeg vurderte sterkt der og da å legge meg til der, men jeg hadde da ingen sikkre ferskvannskilder. Derfor fortsatte jeg videre til det bestemte leirområdet som lå rett ved siden av et fjellvann.

Vel nede ved vannet så jeg meg om etter en brukbar leirplass. Jeg fant en jeg syntes så brukbar ut. Den lå et lite stykke fra vannet, inne i en spredt bjørkeskog med en liten elv fra fjellet passerende noen meter ifra. Det var godt å legge seg til inne blant trerne fordi nå hadde det begynt å blåse opp. Jeg hadde aldri bygget en gapahuk før, men etter en halvtime stod den fint spent opp mellom noen trær (bildet). Med fjellduk som gulv, presenning som tak og kamonett som en halveis vegg, skulle jeg ikke ha det så verst.

Etter dette gikk jeg for å samle litt ved. Det tok ikke lange stunden, jeg fant nemmelig en tyrirot seks meter fra huken min. Dette skulle bli bra tenkte jeg. Nå var det bare å stikke med til vannet, kaste noen kast med fiskestangen og få en fin stekefisk til kvelds. Men etter tre kast i motvind ga jeg opp, og da kom regnet. Det var nesten som å se på en action-film, hvor fienden kommer flyvende over vannet med et helikopter mens de peppret løs med et maskingevær. Det var fascinerende å stå å se regnet nærme seg, men det var ikke fullt så fascinerende når det var så nert at jeg kjente dråpene. Jeg la meg inn i huken min og var veldig spent på om dette skulle fungere, og til min store fryd gjorde den det. Jeg lå der i noen timer og spiste en pose joggere mens jeg leste litt i sjette bok fra "Tidshjulet" serien og pattet på tur-pipen.

Etter hvert ble jeg jo litt sulten, og selv om jeg ikke hadde fått noe fisk hadde jeg jo noen pølser. Regnet hadde gitt seg virket det som, så jeg gikk ut for å fyre opp bålet. Jeg hadde tyvlånt litt oppfyringsved fra skolen, det hadde jo tross alt regnet i fireogtyve timer allerede og det var ikke spådd noen endringer. Derfor fikk jeg fort fyr. Men akkurat da det brant som best kom regnet igjen. Jeg hentet oljehyret mitt bare på trass og stekte meg en pølse. Men i det jeg var kommet gjemmon halve stekingen av den andre innså jeg at det bare var trassen som fikk meg til å bli sittende der ute. Det er jo ikke så koselig å sitte ute i regnet. Jeg spiste derfor opp den halvstektepølsen og krøp under prsenningen. Der ble jeg liggende å høre på regnet som plasket ned. Det var nå begynt å mørkne, klokken var vel rundt fem og jeg var sliten.

Jeg våknet plutselig. Jeg hadde vist sovnet fra alt. Det var stummende mørkt rundt meg, men regnet hadde ikke gitt seg av den grunn. Bålet hadde selvfølgelig sloknet, så jeg famlet meg frem til hodelykten for å få litt lys. Klokken var nå litt over syv om kvelden. Det var bare å glemme å sove og jeg trakk da frem boken min igjen. Selvfølgelig var det nå bare noen siden igjen og de ble slukt grådig på under en halv time. Da var det bare å legge seg til igjen å prøve å sove.

Jeg husker jeg våknet en gang midt på natten til stjerneklar himmel, det var vakkert. Jeg tenkte "så bra, nå blir det fint vær i morgen". Jeg skulle bare visst!

02.11.2005 Jeg våknet mange ganger den natten, men det var ikke før rundt kl åtte jeg virkelig begynte å røre på meg. Da hadde jeg allerede rukket å drømme en hel masse om stedet jeg sov på. Spennende men rare saker. Jeg var nesten overrasket over å se at jeg fortsatt var tørr. Det regnet selvfølgelig i dag også. Jeg spiste de siste brødskivene fra i går, tenkte litt, gikk på do… Så ble klokken ni.

Jeg bestemte meg får å bryte leiren så fort regnet ga seg, og begi meg opp mot den fine helleren jeg hadde funnet dagen før. Planen min var videre å spise lunch der før jeg gikk ned mot møteplassen hvor vi skulle bli hentet. Jeg forlot området klokken kvart over ti, og det tok meg vel en time å komme opp i området med de store stenene. Jeg gikk mye høyerer denne dagen, og fant derfor ikke akkurat den helleren jeg lette etter. Jeg fant derimot en annen heller som var betrektelig større.

Denne tok jeg tilflukt i. Etter en halvtimes tid ringte mamma og lurte på hvordan jeg hadde det. Vi pratet en stund, og jeg fikk høre siste nytt hjemme fra. Veldig koselig. Etter jeg hadde lagt på kom jeg på at jeg jo hadde flere pølser og mer ved i sekken. Jeg tente da opp bål og grillet meg noen pølser, spiste litt sjokolade og koste meg under helleren før jeg gikk ned, gjennom regnet, for å møte de andre…

Dette er første del av byggetegningene til kajakken. Bildet er veldig dårlig så jeg skal prøve å oppgradere det, men det er denne som blir lagt ut forløpig. Neste del kommer senere...

24.10.2005 Denne uken skulle vi gjemmomføre et brekurs på Briksdalsbreen med overnatting i stenhule. Den første dagen gikk for det meste med til å finne frem utstyr, tilpasse det, og øve på knuter (Dobbel fiskeknute, fransk prustikk og åttetallsknuten).

Jeg støtte støtte på denne Enten på vei ned fra fjellet. Han var ikke særlig snakkesalig, men vi stod nå der å skuet utover landskapet før jeg igjen tok sekken på ryggen og fortsatte turen ned.